-La oss heller snakke når du blir edru, sa jeg. Og det gjorde vi. Her er det dessverre bare plass til en av mange historier som Carlos har fortalt meg.
Carlos var under krigen medlem av geriljafraksjonen Fuerzas Armadas de la Resistencia Nacional (FARN), de bevæpnede styrker for den nasjonale motstandsbevegelsen. Han kjempet til sammen i 8 år og i løpet av denne perioden ble han fengslet 4 ganger. Det langste fengselsoppholdet var på 14 måneder. I perioden 1981-84 kjempet han som geriljasoldat i San Salvador. De drev først og fremst med sabotasje for å prøve å skape kaos og forvirring blant fienden. Våpnene ble smuglet inn fra fjellområdet Cerro de Guazapa hvor mesteparten av FARN’s styrker befant seg. Geriljaen overfalt også vaktene som beskyttet de rikes eiendommer for å skaffe seg flere våpen.
Folk som ble mistenkt for å motarbeide regimet ble forfulgt, og ble de pågrepet, så "forsvant " de ofte og kom aldri tilbake. I San Salvador var gatene fulle av regjerings-sodater som hele tiden var på utkikk etter personer de mistenkte for å tilhøre geriljaen. Ingen av geriljasoldatene brukte sine egne navn, Carlos gikk under pseudonymet "Oscar".
I 1984 fikk etterhvert politiet snusen i hva han drev med og det var blitt for farlig å oppholde seg i San Salvador. Da Comandante Fidel Guzman (kontaktpersonen mellom Cerro de Guazapa og San Salvador) kom til San Salvador møttes de i hemmelighet. Guzman sa at han ville sende han opp i fjellene. Carlos forteller…
"Beskjeden jeg fikk av Comandante Guzman var: "en skvadron vil plukke deg opp i Dan Geronimo den 1. mars kl. 12.30". Jeg kom til San Geronimo denne dagen kl. 12.15 og stod og ventet på bussholdeplassen. Da kom det en bil kjørende, full av regjeringssoldater. Den stoppet opp foran meg og ned steg en kaptein. Han ba om å få se papirene mine. Mitt identitetskort var fra San Salvador. Da han så det ble han mistenksom og begynte å spørre meg ut om hva jeg gjorde i San Geronimo. Jeg løy og sa at jeg lette etter en gammel slektning som skulle bo der. Han trodde ikke på meg. Soldatene tok tak i hendene og føttene mine og slengte meg på bilen. En av soldatene presset hodet mitt ned med støvelen, mens hendene ble bundet på ryggen. Han fjernet ikke foten før vi var fremme.
Da bilen stoppet ble jeg ført til et forhørsrom. Der satt jeg med hendene bundet bak stolryggen, ansikt til ansikt med den mest fryktede mannen i området, Comandante Contreras (Contreras var en beryktet mann. Sammen med soldatene sine tok han med seg folk som han beskyldte for å samarbeide med geriljaen til elva hvor de ble drept. Til sammen hadde han kanskje drept 500 stykker). Min dag alene med han skulle komme til å gi meg arr for resten av livet.
Han begynte å forhøre meg og ville ha meg til å innrømme at jeg var geriljasoldat, men jeg nektet. Etter å ha nektet gang på gang begynte han å slå meg i ansiktet. "Jeg er ikke geriljasoldat", ropte jeg. Han tok fram en jernstang og gikk løs på meg med den. Jeg fikk flere kutt i ansiktet. Han gjorde det klart at han kom til å drepe meg hvis jeg ikke snakket.
Til slutt gikk han lei: "Jeg orker ikke kaste bort mere tid på dette", sa han og dro opp en kniv fra bukselomma. Han holdt kniven opp foran ansiktet mitt: "Jeg skal gi deg et minne for resten av livet". Med et kraftig knivslag ga han meg et dypt kutt fra øyet og opp mot hårfestet. Han tok så tak i håret mitt, dro meg opp fra stolen og begynte å gå rundt meg i sirkel. For hver runde brukte han kniven til å kutte opp håndleddene som var bundet bak på ryggen. Til slutt stoppet han opp bak meg. Kniven gikk nedover ryggen fire ganger. Jeg klarte ikke lenger å holde meg oppreist og falt overende. Han gikk ut av rommet – det var over. Jeg ble liggende alene igjen i rommet.
Etter en stund kom det to soldater og hentet meg. De slepte meg ut til en jeep. Det var blitt mørkt ute. Jeg hadde mistet fullstendig begrepet om tid og sted. Det neste jeg husker er at jeg ble kastet inn i et rom slik at hodet traff veggen. Jeg besvimte.
Da jeg våknet gikk det opp for meg at jeg befant meg i et fengsel. 3 dager gikk uten at jeg fikk noe å spise. Den fjerde dagen kom det en vakt. Han spurte meg om hvor jeg kom fra og hvem som hadde fengslet meg. Jeg svarte at jeg var fra San Salvador og at Comandante Contreras hadde fengslet meg. Han ville vite om jeg hadde slektninger som kunne nås pr. telefon og tok kontakt med min bror. Jeg slapp fri mot at jeg betalte en bot på 4000 colones til Contreras.
Jeg dro tilbake til familien min i San Salvador for å bli frisk. En stund etterpå fikk jeg høre at Contreras selv hadde blitt fengslet – for å stjele kyr! Og at han hadde blitt sendt til et fengsel hvor det allerede var mange fanger som nettopp han hadde sendt dit!!
Fangene voldtok han hver dag i 1 mnd. Den 30. dagen kuttet de over strupen på han.
"Hvorfor?", sier Carlos.
Hvorfor døde så mange mennesker når ingenting ble endret? Vi kjempet for likhet. Folk ble torturert, drept, massakrert, bortført… for hva?
Vi har ikke oppnådd noe, ingenting har endret seg. Den eneste forskjellen er at nå kan vi spise tortillaen i ro uten å være redde for soldater og bombefly. "Revolusjonen" ga oss ingenting".
Jeg tror jeg vet hvorfor Carlos er så trist.
-Helene Skjølseth-